I dag tok niesen min og jeg med oss familiene våre og reiste til lekeland i Sarpsborg.

Må først få lov og si, at dette er noe jeg anbefaler.  Desverre er det i helgene forferdelig mye folk, og enkelte «holder av» sitteplasser til barna som er å leker, noe jeg personlig synes blir veldig feil.  Men barna får utfolde seg på en fantastisk måte, og får ut masse med energi.  Selv min lettere handicapede datter storkoser seg der, selv om det kreves noen pauser i leken :-)  Av de lekeland jeg har besøkt synes jeg uten tvil Eventyrfabrikken i Sarpsborg er best. De har svært god variasjon i lekene sine, store arialer, og hyggelig atmosfære.

Så over til dagens tema:

I dag hadde vi en veldig hyggelig dag!  Det var ingen problemer, og barna kom ikke i noen uheldige situasjoner hvor de ble uenige med andre barn. Men likevel ble vi voksne sittende og snakke om tidligere erfaringer, og sprsmålet stilte seg   – er det riktig å oppdra andres barn??    Jeg arbeider jo til daglig på skole, og for meg faller det veldig naturlig å irettesett barn som gjør noe «feil». Jeg synes heller ikke det gjør noe om fremmede snakker til barna mine, i enkelte tilfeller er det nesten en lettelse, de hører jo nesten bedre da :-P   Jeg har forståelse for de foreldrene som synes dette er ubehagelig, men da forventer jeg faktisk at de selv følger med barna sine…

Ett par eksempler:

– På lekeland er de fire barn som leker i hoppeslottet. (dette er en tidligere opplevelse).  3 av de var min venninne og mine sine barn. Jentene våre var 12 og 9, og en liten gutt på 2 år. Det siste barnet var ei tulle på ca tre.    Barna leker og har det gøy, men da de skal opp i lekesklien inne i hoppeslottet, nekter denne fremmede jenta vår toåring og gå opp. Siden far står å ser hele opptrinnet, blander ikke jeg meg inn, men det gjør faktisk heller ikke far!!!  Etter en stund, velger jeg faktisk å si i fra til jenta på en mild måte, at Toåringen må også få lov og gå opp… Må tro hva far tenkte?

– Vi sitter på tribuner og ser sønnen vår spille fotballkamp. Rundt oss leker to barn på ca 5 og 8 vil jeg tippe. De kaster fra seg søøppel på bakken, de sparker fotballen inn på banen der det spilles kamp, og de hoier og skriker. Jeg sier ikke et ord. De er barn, og de leker, så fint tenker jeg :-)  MEN SÅ…… De leker «kom å ta meg»… De begynner å fly opp på benkene hvor vi sitter, og begynner og gjemme seg bak oss, forrann oss, og mellom oss!!! Da med et rimlig høyt støynivå. Fortsatt ingen foreldre i sikte! Jeg sier til gutten: Kan dere gå ett annet sted å leke er du snill? Svaret jeg fikk? -NEI! Der forsvant vel mine pedagogiske evner, og jeg sa – dette var faktisk ikke ett spørsmål, gå ett annet sted å lek!!

Jeg mener jeg til normalt har en fin måte å snakke til barn på, og mener det må være min rett å snakke til andres barn, og foreldrene selv ikke følger opp, -så lenge en gjør det på en ordentlig måte…

Så mitt spørsmål i dag:   Helt ærlig, er det riktig å opprda andres barn?

Klem Signe

Har som vanlig kost meg BAK kameraet i dag <3 Her er noen minner fra dagen…