Noen stor blogger blir jeg nok aldri…

Så fort det blir litt for mye på privaten, gjør jeg motsatt av alle bloggere…. Jeg blogger ikke for å få ut følelser, jeg glemmer heller hele bloggen :-P

Ja ja, så her kommer et innlegg igjen da… Sent, men forhåpentligvis godt :-)

Kullåssprinten, Sarpsborg, 16. mars 2016

Møt Hilde Alise, igjen :-) Nå er hun blitt hele 15 år <3  Dette er også «lille» store Stephan. Stephan er «bare» snart 8 år, men har allerede blitt en klok og flink gutt. En gutt som både vi, og Hilde Alise er blitt veldig glad i… En god venn!

I går var Hilde Alise og Stephan med på Kullåssprinten i Sarpsborg, i forbindelse med 1000 års markeringen av byen.

Agendaen for dagen var at det først skulle være et barneskirenn, hvor alle barn i Sarpsborg og omegn kunne melde seg på, og få gå den flotte løypen på hele 450 m. Etterpå skulle det være løp med flere av de store toppidrettsutøverne våre.

Moren til Stephan overtalte oss til å også melde på Hilde Alise. – Vi hadde vel kanskje ikke helt troen på at dette ville være noe som passet for henne. Ingen tvil om at noen ski-stjerne sikter hun ikke på å bli, hun har knapt hatt ski på beina.

Alikevel valgte vi melde henne på… Vi jobber alltid med at hun skal føle det er lov å være med selv om man ikke nødvendigvis er den beste. Verden skal være en plass for alle. – Samfunnet vi bor i, bør ha en plass for alle.

Så hvordan gikk dagen? Hva opplevde vi? og hva fikk vi ut av det? Her kommer noen ærlige tanker….

Hilde Alise og Stephan klar for start

Utfordringen starter allerede ved starten av parken, dette var ikke et arrangement for handikappede. Det var vanskelig å komme seg frem, og skulle du holde deg på asfalt måtte du gå lange omveier. Ellers måtte du gå over bløte gjørmete plener.

Da Hilde Alise allerede hadde hatt aktivitetsdag på skolen, valgte vi selvfølgelig ha med rullestol. Vi regnet med det ville bli en fysisk tung dag for henne. Rullestol her var ikke lett!

Alle barna som skulle delta ble bedt om å stille seg opp i kø langs etter veien, opp mot startområdet, her kommer de virkelige grå tankene inn.

Hilde Alise sliter med å stå lenge i ro å stampe, så vi tok rullestolen med ned så hun kunne sitte i mens hun ventet. Det skulle vise seg å bli hakket vanskeligere enn vi trodde!

At barn ikke viser hensyn, har jeg en viss forståelse for. Det kommer an på 2 ting: Hvor mye mor og far har lært de om å vise hensyn, kø-politikk osv, og ikke minst om de har noen erfaring med å være sammen med mennesker med litt andre behov.

Det som er skremmende er når vi står i en kø – eller skulle stått – hvor VOKSNE mennesker lærer barna og IKKE vise hensyn til et barn i rullestol!! Da blir jeg forbanna!! Der står det x antall barn MED foreldre, som 1) ikke slipper til Hilde Alise i køen en gang, og 2) som dytter barna galant forbi henne! ER DET EGENTLIG RART BARN IKKE LÆRER Å VISE HENSYN?

Det endte med at Stephan og jeg måtte stå i køen, og Hilde Alise trillet ved siden av.  – Sikkert 50 barn som opprinnelig sto bak Hilde Alise og Stephan, startet før de i løpet…. Fint vi ikke hadde dårlig tid da, vi skulle da være der hele kvelden, så hvorfor slåss seg frem til startstreken på den måten skjønner jeg bare ikke :-)

Hilde Alise og Stephan i full gang med løp.

Vi voksne fikk ikke være med i løypen. Dette var for meg litt hardt å svelge, hønemor som jeg er. Allikevel var jeg også litt glad for det. Det ga snuppemor en mulighet til å mestre dette på egenhånd.

Nå er jo Hilde Alise en god del redusert fysisk, og på ski er det en utfordring med dårlig balanse, og lite muskelmasse. Men løpet gikk strålende! Hun falt faktisk ikke en eneste gang… All honnør til arrangørene, som sirlig hadde plassert løypevakter hele veien, som hjalp barna som trengte det. Hilde Alise hadde fått fantastisk hjelp både i oppoverbakker og nedoverbakker.

En stolt og strålende frøken ankom målområdet, og fikk medalje rundt halsen av selveste Petter Northug :-) Hun strålte av stolthet og mestringsfølelse!

Petter Northug med ryggen til, Hilde Alise har nettopp fått medalje

Etter løpet gikk vi å stilte oss opp for å se «de store stjernene» (Hilde Alises kallenavn på de) bli presentert før alle løpene. Hilde Alise fikk sitte fremme ved gjerdet slik at hun fikk sett når de skulle gå.  Mange barn og unge letet veldig etter en slik plass når rennet startet. Så var det dette med å klare vise hensyn til denne rullestolen igjen da… :-/

Ett stykke ut kommer et par jenter og sniker seg inn på det som faktisk er litt ledig plass ved siden av Hilde Alise. Grunnen er jo at de voksne rundt ikke har gått innpå henne, slik at hun ser. Selv hadde vi valgt stå litt bak, siden hun «fikk» plassen ved gjerdet ved hjelp av en vert, som spurte en dame pent om hun kunne gjøre plass til rullestolen. (tusen takk til damen som tok dette med et smil.) På den måten mener jeg at vi også må vise respekt ved å ikke «utnytte» hennes fordel :-)

Som mor til et barn i rullestol blir man etter hvert fryktelig sliten av å irettesette alle barn og voksne som «tråkker» på barnet hennes. Til tider kan jeg være veldig streng, men noen dager orker jeg rett og slett bare ikke, og tenker det bare får være sånn. Etter den «krigen» for å komme til startstreken i rennet (var rimelig mye eder og galle jeg svelget), var denne situasjonen med disse to jentene en slik situasjon jeg bare valgte overse. Jeg hadde rett og slett ikke energi til å være blid og hyggelig (og det må man, for jentene hadde ingen aning om at de gjorde noe galt)! Da kom dagens og ukens høydepunkt <3 : En annen dame lente seg frem, pirket jentene på skulderen, og ga jentene beskjed om at nå sto de så Hilde Alise ikke så noe. Det er en ubeskrivelig følelse at noen andre faktisk engasjerer seg, og gjør noe for DITT barn…  Jeg kunne grått der og da, av både lettelse, og glede…

Hilde Alise og Stephan har fått sukkerspinn – lykke!

Etter mange timer med mye opplevelser og mye moro, kunne vi reise hjem med en svært sliten frøken.

Her kommer denne turens/arrangementets evaluering:

Vi reiste på et arrangement vi regnet med ikke var tilpasset handikap og rullestol. Dette stemte i stor grad når det kommer til deltagelse ol. Områdene var kronglete og vanskelige, takk og lov jeg har et barn som tross alt kan gå. Tar selvkritikk i at jeg ikke hadde gjort noe undersøkelser på forhånd, det fantes rullestolarena ol der, mulig det også var andre tilrettelegge hadde vi undersøkt i forkant. Men nå ønsket vi jo DELTA på arrangementet, ikke bare overvære det.

Vertene skal ha masse kreditt for at de var der, når det trengtes. Hilde Alise fikk god hjelp til alt hun trengte hele kvelden.

Opplegget i sin helhet, sett bort i fra å være der med barn med handikap, var underholdende og flott.

3 mennesker ønsker jeg virkelig hedre:

1. Gutten foran oss i køen inn til startstreken. En gutt på ca 8-10 år som skravlet og var svært hyggelig med oss mens vi ventet. Det er deilig når barn skravler i vei, fremfor å bli redd for rullestolen :-D
2. Damen som ga meg så mye stolthet og håp for medmennesker. Damen som så Hilde Alise sitt behov, i det to barn ikke tenkte seg om, og tok det som helt klart var en ledig flekk. Damen som sa noe, på tross av at ingen forventet det av henne. Hun som beviste – det er lov å bry seg.
3. Lille «store» Stephan. Stephan som leker med Hilde Alise. Som ser henne som en venn. Stephan som gikk hele løpet i slowmotion, kun for at Hilde Alise ikke skulle gjøre det alene. Stephan som var der hele runden rundt! Dette er en gutt som tidlig har lært å vise hensyn, og la Hilde Alise få være seg selv, men fortsatt mye verdt <3

Terningkast

Til sist – helt ærlig –

Ville DU vært damen som valgte snakke til noen andres barn, FOR noen andre enn egne barn?? JEG vet faktisk ikke, men jeg håper jeg ville gjort det…..