helt ærlig

Vi bor på et småbruk fra 1850.  Jeg har ofte  tenkt at huset våres er bare sååå gammelt… Et gammelt tømmerhus, noe modernisert – for ca 50 år siden!! Med sine skeive vegger og tak, og tykke tregulv, gir det en skikkelig sjarmerende retrofølelse, som gir meg mer enn et ønske om nybygget hus.

Men når kuldegradene kommer krypende, og en skikkelig kald vinter banker på, er det virkelig ikke så sjarmerende. Det fyres på spreng i den høye vedovnen i stuen, og alle panelovner står på fullt. Det kjennes ut som beina skal fryse seg fast i gulvet. En krøller seg sammen under teppet i sofaen, og tenker at nå er det på tide å gjøre noe. – Jeg hater kulde, og selv med 25 grader i stuen, synes jeg det er kaldt. Kroppen min verker, så fort tempraturen går under 20 grader, en av gledene med diagnosen fibromyalgi.

Så spør folk, hvorfor i all verden ikke flytte? Jo det har jeg jaggu spurt meg selv om mange ganger. Noen ganger husker jeg ikke selv svaret på spørsmålet, men i dag ble jeg minnet på det…

Klokken er 09.00, og jeg våkner til fuglekvitter fra det åpne vinduet. Dynen har i løpet av natten havnet på gulvet, det har vært en varm natt.  Hundene hopper og danser på gulvet, mens de småbjeffer for å fortelle meg at nå er det på tide å stå opp, så de får kommet seg ut å tisse. Ikledd en truse, og t-skjorte, stapper jeg beina i et par gummistøvler, og går ut sammen med hundene. Jeg har ingen naboer som kommer til å tro jeg er gal.

Ute er det varmt og godt. Jeg setter meg på en hagestol, mens hundene går å snuser bak vedskjulet. Hakkespetten bak låven vår har alt begynnt å jobbe for dagen,  hører jeg.  Den svale vinden får trærne til å rasle, som en morgenhilsen.

Vel inne igjen prøver jeg vekke barna. Hilde Alise står opp, vel viten om at det er kjole dag, dvs varmt og godt. Dan minnes det er skolefri-dag, og drar bare dyna over hode.

Hilde Alise og jeg smører frokost sammen, den inntas ute i det fri. Hilde Alise på sin egen plass, på toppen av naturtomten vår, hvor hun har sin egen lille hageplass.

Nå er frokosten inntatt… Jeg sitter godt bakoverlent i hagestolen med øynene lukket.

Hundene er bindt på plassene sine, hvor de har sol, skygge, vann, og masse natur med gode lukter. Alle tre ligger rett ut  solen.

Den svale brisen som stryker forbi meg, gjør det mulig å nyte den ellers så varme solen. Biene summer så glad og fornøyd rundt i hagen, flittig på let etter blomsternektar.

Fra toppen av plassen, hører jeg Hilde Alise stulle og stelle i «hjemmet» sitt, mens hun snakker og leker for seg selv.

I det fjerne hører jeg traktoren som tar vårånden på jordene, – det er en beroligende lyd synes jeg.

Mens jeg sitter der og kjenner hvordan kroppen slapper tung av mot stolen, kjenner jeg lukten av hest, jord, blomster, og nyklippet gress, -lukten av sommer.

Jeg tenker, jeg sikkert hører 10 forskjellige fuglelyder, som synger fornøyd i solen. Lurer på hvordan fugler det er? – jeg er ikke særlig god på å skille ut slikt.

Jeg sitter å døser, og våkner bare til for hver gang Hilde Alise roper for å fortelle noe, – noe som forøvrig er ganske ofte.

Jeg tenkter jeg burde stå opp og gi de nyplantende blomstene mine litt vann, der de står og stråler om kapp med solen. Plutselig kjenner jeg et dump på magen. Det er pus som kommer, for å ligge på fanget for litt kos og nærkontakt i solen. Han legger seg fornøyd på rykken i armkroken, og mjauer med tynn stemme. Blomstene får stå uten vann en stund til.

I ny og ne, hører jeg det knekker i kvister oppi skogen. Det er hestene, som har søkt skyggen som skogen tilbyr dem.

Det sildrer i det lille som er igjen av bekken bak vedskjulet.

Jeg tenker, gosj er livet deilig. Når det er sommer, da er det godt å leve på Faugli, og hver sommerdag her, gir en fantastisk glede over livet.